Over Grønland på ski

15. august 1888 la Fridtjof Nansen og fem andre ut på historiens første dokumenterte kryssing av Grønland. 3. oktober kom de frem til vestkysten, men måtte overvintre fordi siste båt for året var gått.

10. august 119 år senere, la Håkon Skånland og åtte andre ut på den samme ferden som Nansen i sin tid hadde gjort. Mange av elevene har sikkert registrert at Håkon ikke var på skolen den første måneden av skoleåret, og det var altså fordi han befant seg på Grønlandsisen, i Nansens fotspor. Håkon har flere bragder bak seg; han har syklet Norge på langs, han har vært på Kilimanjaro, han isbader, han er initiativtager til tilbudet om å gå Birken på KGs skidag og han har tatt elevene med på en rekke kanoturer i skog og mark. I tillegg har han besøkt en rekke land over hele verden, det mest eksotiske er muligens hans reise til Antarktis vinteren 2004.

Hva var det så som fikk deg på idéen om å krysse Grønlandsisen i Nansens fotspor?

Jeg leste om det på Hvitserk (som er turoperatør for ekstremturer). Imidlertid har jeg alltid vært fascinert av de gamle polarheltene og deres bragder. Jeg var fascinert av tanken på å skulle gå i ukesvis og bare se snø og is. Dessuten var jeg fristet av den fysiske utfordringen og det å tøye grensene, det å teste både seg selv og kroppen litt.

Det er vel litt beskjedent å kalle dette å tøye kroppen LITT. Hvordan forbereder man seg til en slik tur?

Da jeg bestemte meg for å bli med, undersøkte jeg hvilken oppakning hver av deltakerne skulle ha. Jeg fikk vite av vi skulle dra to pulker hver på til sammen 60 – 65 kilo, så sist vinter trente jeg på å dra en pulk fylt med blylodd tilsvarende 65 kilo. I sommer, i fravær av snø, dro jeg bildekk på en grusvei i skogen.

Så bar det i vei?

Ja, men på grunn av adkomstmulighetene måtte vi starte noe lenger nord enn hva Nansen og hans følge gjorde. Vår tur ble dermed på 70 mil, mens Nansen gikk 60. Vi gikk i 29 dager, 26 dager på selve isen, de siste tre dagene ned til vestkysten foregikk til fots. Det høyeste punktet på ruta ligger på 2650 meter over havet. De første fem dagene steg vi 1500 meter, deretter flatet det ut. I starten gikk vi for øvrig på bena fordi vi da gikk på knudrete is. Deretter brukte vi på ski, men hadde på feller de første dagene fordi det ennå var stigning, kupert og lite snø på isen..

Hvor lange dagsetapper gikk dere?

I snitt gikk vi nærmere tre mil om dagen, men selvfølgelig betraktelig kortere de første dagene på grunn av stigningen og mange bresprekker.

Hvordan er det med den personlige hygienen på en slik tur?

Det var 29 dager uten noen som helst form for kroppsvask. Det begrenset seg til tannpuss morgen eller kveld. Noen hadde med ett undertøyskift og skiftet halvveis.

Hvis det var nødvendig?

Ja, noen skiftet ikke i det hele tatt, men lukt var egentlig ikke noe problem. Enten slutter man å lukte etter hvert, eller så venner man seg til det, og alle lukter jo likt. Jeg brukte ulltøy innerst på kroppen, og det lukter mye mindre enn bomull og syntetiske fibre. Det jeg fant mest ubehagelig var skjegget.

Var det ikke veldig kaldt?

Vi hadde en dag med stiv kuling midt i mot, men temperaturen var sjelden under – 10 grader. Inne på isen var det mye snøfokk og vind, vi hadde whiteout i lengre perioder. Kompasset var det eneste navigeringsmiddelet, i tillegg til GPS som vi bare brukte for å sjekke posisjonen. Sola var vanligvis et større problem enn kulda. Vi brukte sinksalve eller solkrem faktor 50 og måtte smøre leppene hele tiden. Likevel fikk vi sår og blemmer.

Ja, à propos måltider, hva spiste dere?

Til frokost spiste vi havregryn med müsli, sukker og melkepulver rørt ut i varmt vann. Deretter gikk vi ni økter à 50 minutter med 10 minutter pause mellom hver økt. I de korte pausene spiste vi sjokolade og næringsrik kjeks, rene kaloribombene. Til lunch, som varte en time, spiste vi knekkebrød med ulike typer pålegg. Smøret skar vi med ostehøvel for å få nok. Dette måltidet var så avgjort dagens høydepunkt. Til middag spiste vi Real turmat av ulike typer rørt ut i varmt vann. Det er næringsrikt, men det var den maten jeg ble desidert mest lei av. I tillegg drakk vi tre til fire liter veske om dagen.

Når dere kommer frem til leiren om kvelden og er svette og gradestokken kryper nedover. Er ikke det som å be om å bli syk?

Ideelt sett burde man gå så sakte at man ikke blir svett, men det går ikke i praksis.

Jeg leste på hjemmesiden at du fikk flere prikkbelastninger underveis for å gå for fort. Er det det du mener?

Ja, man må man regne med å bli svett, og klestørk er svært vanskelig. Vi hadde med oss tykke dunjakker som vi tok på oss om kvelden. Da holdt vi varmen, og klærne tørket på kroppen. Først under dunjakka, deretter i soveposen.

Hva var det du så mest frem til da dere nærmet dere sivilisasjonen?

Mer enn en dusj, så jeg frem til å ta skjegget. Og å sove i en vanlig seng. For ikke ikke å snakke om vanlig mat. Appetitten var ekstrem i tiden etterpå. Forbrenningen øker jo enormt på en slik tur.

Er du blitt sprek av dette her?

Nei, denne ekspedisjonen var så fysisk hard at jeg var skikkelig nedkjørt. Jeg har måttet bygge meg opp igjen fysisk etterpå. Jeg gikk ned 7 – 8 kilo, og det er derfor viktig å trene for ikke bare å legge fett på kroppen. Appetitten er stor, men forbrenningen vil etter hvert avta.

Hva var høydepunktene på turen?

Det var en hyggelig gjeng jeg gikk sammen med, og det utviklet seg et godt kameratskap. De hvite viddene var veldig fascinerende. Det å gå på hvite vidder med bare is og snø dag etter dag var spesielt. For ikke å snakke om belysningen morgen og kveld. Den var fantastisk.

Hva er neste prosjekt?

Det virkelig store prosjektet er å gå Norge på langs, på ski og på bena. Sør-Norge på ski og Nord-Norge på bena. Men det tar så lang tid at jeg neppe får permisjon til det, så det må nok vente til jeg blir pensjonist. Foreløpig ser jeg frem til å gå Birken på skidagen, torsdag 6. mars. Der håper jeg at jeg får følge av mange.