KG-Birken 2008

Ny rekord for KG-elever over fjellet fra Rena til Lillehammer! 28 elever, 9 lærere, to mødre og en far stilte til start fra Rena stadion på skidagen, 6. mars 2008. Og nesten alle fullførte. Forholdene så i utgangspunket ut til å være nesten like gode som i fjor, men etter hvert skulle de komme til å minne mer om de forholdene de som er opphavet til det tradisjonsrike løpet opplevde. Vi koster derfor på oss et historisk tilbakeblikk:

Året er 1206. Norge er herjet av borgerkrig. Birkebeinerne har makten over det meste av landet, men baglerne er sterke rundt Mjøsa og sørover. Kongssønnen Håkon Håkonsson befinner seg i baglerkontrollert område, og han må bringes i sikkerhet til Trondheim. Man tør ikke gå den vanlige veien gjennom Gudbrandsdalen av frykt for bakhold fra baglerne. Isteden blir de to dyktigste skiløperne i landet valgt til å bære det snaut tre år gamle barnet over fjellet til Østerdalen. Det er et forrykende uvær, og det tar de to løperne tre uker å komme frem.

Vi brukte ikke tre uker, men ettersom vi nærmet oss løypas høyeste punkt øst for Kvarstaddammen, skjønte vi at vi kom til å bruke atskillig lengre tid enn de få timene dagens raskeste skiløpere bruker på turen. Smøringen var det imidlertid intet å si på. Blå ekstra ga spikerfeste, dessuten hadde Lars Eivind og Jørgen fra 3A glidet, preparert og grunnet skiene våre dagen i forveien, så når en del av oss brukte så vidt lang tid, hadde det ingen ting med skiene å gjøre. Imidlertid økte vinden i styrke de siste bakkene opp mot Dølfjellet, og strekningen derifra til Kvarstaddammen opplevdes som en eneste lang motbakke med bare litt skiftende vanskelighetsgrad. Vindstyrken må ha ligget et sted mellom frisk bris og liten kuling, men det opplevdes som mye verre. Dessuten kom den stort sett midt i mot. I tillegg føyket løypene igjen, slik at vi det måtte gås og stakes hele veien til Kvarstaddammen. Bare i de helt bratteste bakkene var det mulig å gli. Dette gjorde at en del av oss ble hengende litt etter, og det oppstod et visst strekk i laget.

Helt uten dramatikk forløp heller ikke turen. Med nyinnkjøpte ski, sekken full av godsaker og en fotballkarriere i Mandalskammeratene fra 80-årene som treningsgrunnlag, la Olav Erik Areklett optimistisk ut på den 54 km lange ferden til Lillehammer. Men allerede før Kvarstaddammen brakk den ene skien i to. Hva kan årsaken til det være? Har han fortsatt et kraftig fraspark inne!

Også i år var det mobilisert et utmerket serviceteam, og da vi omsider nådde Sjusjøen var teamet parat og Bjørus mobile restaurant ”Steinkjærsainnans Taj Mahal” i full drift. Et utvalg av kulinariske lekkerbiskener stod på menyen, selv falt jeg veldig for det som het ”Bjøru spesial”; to pølser i brød og lompe samtidig med tilhørende deilig ketchup og sennep. Etter hovedretten stod frisk frukt og solbærsirup på menyen.

De raskeste var allerede nede på Birkebeinerstadion da baktroppen var klar til å gå videre. De ansvarlige led et slags valgets kval. Det var blitt sent, og var det forsvarlig å fortsette mot Birkebeinerstadion? Mye talte selvfølgelig i mot, likevel var det også mange som syntes det var trist å måtte gi seg nå. Vi ble derfor enige om å forsøke å fortsette. Eline i 3A påstod hun kunne veien i blinde, og undertegnede hadde med hodelykt så vi skulle nok greie oss.

Vi var imidlertid ikke kommet lengre enn noen få kilometer før problemene begynte å melde seg. På samme måte som det er mange veier til Rom, er det også fryktelig mange skiløyper mellom Sjusjøen og Birkebeinerstadion. De fleste av disse løypene var føyket igjen, så det ga seg på ingen måte selv hvilken som var den rette vei. Vi gikk oss rett og slett vill. I denne situasjonen ble vi nødt til å ta fornuften fangen, og vi grov oss ned i en snøhule i annen etage på Sjusjøen fjellstue. Derfra sendte vi ut nødanrop, og ikke lenge etter var leder av serviceteamet på pletten og fraktet alle velberget ned i sivilisasjonen. Det vil vel i dette tilfellet si McDonald’s på Strandtorget (tidligere Mesna papir- og kartongfabrikk) på Lillehammer.

Derfra gikk turen tilbake til KG smertefritt. Elevene sov, lærerne og den ene moren gjorde sitt beste for å konversere bussjåfør Bjøru slik at han holdt seg våken hele veien, og Håkon Skånland rakk faktisk siste avgang med Nesoddbåten.

Igjen har Birken vært en stor opplevelse for elever og lærere. Alle 40 skiløpere takker serviceteamet som gjorde en kjempeinnsats for å støtte opp om arrangementet. En spesiell takk til Øyvind Wisløff som stilte opp som sjåfør, og som kjørte i skytteltrafikk mellom Birkebeinerstadion og ”Mac-en” på Strandtorget ettersom elever og lærere kom i mål på Birkebeinerstadion. Og en veldig stor takk til Bjøru som nedlegger en kjempeinnsats i å organisere logistikk og servering. Selv i vinterferie på stranden i Goa i 37 plussgrader, på den andre siden av jordkloden, hadde han organiseringen av Birken i tankene. Derfra gikk det SMS-er til øvrige involverte. Noen av oss ba han roe seg ned og nyte stunden.

Det er slike ting som løfter skolegangen opp til noe mer enn tilegnelse av kunnskap og metode. Dette er opplevelser, fellesskap og forbilder som vil følge elevene (og lærerne for den saks skyld) videre i livet. Det er slike ting som gjør KG til noe mer enn en skole.